Årets line-up spente over et bredt spekter, men mistet en av sine viktigste innslag da de hardtslående svenskene Meshugga avlyste. Torsdagen ble noe fattigslig som følge av dette, men vi benyttet anledningen til å sjekke ut den amerikanske kunstneren Christian Sloan Hall, som under artistnavnet American Vendetta har jobbet ned noen av verdens mest kjente band. Vi kan nevne Dimmu Borgir, Danzig og Queens of the Stone Age. Han lagde også plakaten for årets Inferno Festival som ble trykket opp i et svært eksklusivt opplag.

Fredagen dedikerte vi til Keep of Kallessin. Et band som i forkant hadde gått ut med lovnader om en helt spesiell konsert med et grenseløst sceneshow. De skuffet ikke, og vi gikk derfra med minnekortet fullt av bilder og en energiboost av de sjeldne. Vi så fram til fredagens neste utvalgte, nemlig de gamle traverne Paradise Lost, som har holdt det gående i over 20 år! Men her var det ikke mye energi å hente, og det ble en molefonken opplevelse. 20 år er lang fartstid og imponerende i seg selv, men de bør nok legge turnelivet på hylla nå. Vår utsendte fotograf slet med å få bilder der man kunne spore snev av entusiasme, de klarte ikke å få publikum med seg i det som må kunne kalles en halvhjertet konsert. Synd men sant.

Lørdagen valgte vi å sjekke ut blant annet norske Black Comedy. De spilte nede i kjelleren på John Dee, men burde etter vår og mange andres oppfatning, ha fått innpass på Rockefeller. Et forrykende sceneshow og en dedikasjon man skal lete lenge etter. Ikke rart at disse gutta har en stadig voksende fanskare. De rulte scena og lovordende haglet velfortjent i etterkant. Vi gleder oss allerede til neste konsert, og trykker et intervju med dem fortløpende.

Neste band ut for Utelivsguiden var engelske Code. De har med seg Vikotnic fra Dødeheimsgard på bass, og deres uttrykk er eksperimentelt og unikt. Et spennende band med en helt spesiell atmosfære, mye takket være vokalisten Kvohst som er utrolig karismatisk, et ord som også beskriver musikken.

Siste band ut var Carpathian Forest. De satte i gang med et ekstravagant livesett av det mer bizzarre slaget. Disse gutta er velkjente for sitt provoserende uttrykk og viker ikke for å pushe grensene, verken lyrisk eller showmessig, og de fylte salen med en sjelden tyngde. Man gikk hjem med grimme bilder og fortrengte lyster på netthinna. En verdig avslutning på en sortkledd og syndig helg.